Reise
Reisen til India startet en tidligtidlig morgen fra Tromsø Lufthavn Langnes. Hjemme i Norge var det sol fra blå himmel og et par minus grader. Vel fremme i Oslo, og fremdeles i rute tok vi en liten runde på tax free’n uten den store fangsten. Vi endte opp med ei lita flaske baileys hver og litt solkrem og snacks.
Fra det lusne Norwegian flyet steg vi om bord på British Airways som skulle ta oss over dammen til London. Også dette gikk bra, og vi landet faktisk i London før tiden. Som ”velvante” reisende hadde vi sett med skrekk på Heathrow terminal 5, en av verdens travleste flyplasser. Inne på terminalen så vi noe forskrekket at det sto ”GO TO GATE” på vår flight og rushet av gårde, det vil si både til beins og via metroen. Vi rakk også her og springe gjennom noen butikker slik at Guro fikk shampoo og balsam og Sarah fikk sine pain killers til utrolige 0,44 £, en norsk femmer. Vi hamstret også vann, også det til en billig penge til den lange flyturen. Vel fremme ved gaten så vi at vi var de første som ankom, foruten vaskepersonalet da og en hyggelig beskjed ” pleace wait”.
Boing 747-400, verdens nest største passasjerfly skulle ta oss på reisen til New Delhi. Det var et annet syn en norske passasjerfly. En trapp til flyets andre etasje og soveplasser var det som møtte oss, men våre sitteplasser var ikke så luksuriøse. Kanskje 20 små centimeter til beina og 9 seter i bredden gjorde reisen behagelig for de under 160 ( Caroline og inderne), mens Sara og Guro fikk det noe mer ukomfortabelt. Men til glede for oss alle hadde fikk vi god service, 2000 filmer/underholdningsenheter og velge mellom og fri tilgang på mat og alkohol var til glede for både oss og de andre reisende. Flymaten var også velsmakende for en gangs skyld.
Det første møte med India var en milevis lang kø for godkjenning av pass og visum, 100 % manuelt. Etter 90 min i kø bar det til bagasjebåndet for å finne sekkene våre, men siden vi hadde stått i kø veldig lenge var sekkene stuet til side så de fant vi henslengt i et hjørne av ankomsthallen. Alt like helt.
De første inderne vi stiftet bekjentskap med var pre-paid taxi sjåførene, en gjeng halv gale mannfolk som bokstavelig talt sloss om kunder og geleidet oss i alle retninger for å få oss til å kjøre nettopp deres gamle, skrøpelige og skitne taxi. Sekkene våre ble kastet i bagasjerommet og vi dyttet inn i baksetet før det bar av gårde. Vi forlot flyplassen i en taxi med sjåfør og tolk og etter hvert kom det frem at de overhode ikke visste hvor hotellet var, så de kom opp med den brilliante ideen og kjøre innom et turistkontor på veien, men som i følge min retningssans ikke lå på veien i det hele og det store. Her fikk vi heldigvis den hjelpen vi trengte og vi ble kjørt til hotellet. Prinsippet i trafikken her er veldig enkelt, kjør og unngå å bli påkjørt.
Hotellet er bra. Vi har 3 enkeltrom som egentlig er dobeltrom. Personalet er veldig hjelpsomme og hyggelige. Men også her finnes mygg og kakelakker.
Etter at vi hadde dusjet og sovet ut gikk vi en liten runde i kvartalet, men da vi ble kraftig beglodd tok vi ryckshaw (liten åpen taxi med tre hjul) til Delhi Hatt, et marked et par km fra hotellet. Her gikk det unna, bånn gass både i eget og motsatt kjørefelt.. Og vi var fremme på et svosj. På markedet som skulle inneholde restauranter traff vi på mange slitsomme selgere som skulle selge alt i regnbuens farger. Noen var også ganske hyggelige slik som vår venn fra Kashmir som solgte meg (Caroline) et sjal og skulle vise oss mange måter, spesielt den muslimske måten og bære dette sjalet på. De restaurantene som var på markedet kan vel ikke sies og være av rang så vi dro til byen for og spise på en bedre restaurant.
Inne i byen ble vi møtt av en litt morrsom skopusser. Siden alle hadde åpne sandaler takket vi pent nei på spørsmålet om skopuss. Hans umiddelbare reaksjon var og kaste en klatt med ”dritt” på sandalen til Sarah for så å tilby seg og pusse det av mot betaling. Dritten var for øvrig en gressblanding med diareekonsistens.
Vi fant til slutt vårt mål for turen, restaurant med ok mat. Den het United Coffe House og hadde god mat til en billig penge. Jeg spiste lammekjøtt i noe som kunne ligne fårikål uten kål, Guro spiste et veldig sterk hvitløkslam og Sarah spiste kylling og nudler. Etter og ha inntatt måltidet som vi ikke greide og spise opp gikk turen tilbake til hotellet hvor vi nå sitter og spiser godteri og skriver dette.
Reisen til India startet en tidligtidlig morgen fra Tromsø Lufthavn Langnes. Hjemme i Norge var det sol fra blå himmel og et par minus grader. Vel fremme i Oslo, og fremdeles i rute tok vi en liten runde på tax free’n uten den store fangsten. Vi endte opp med ei lita flaske baileys hver og litt solkrem og snacks.
Fra det lusne Norwegian flyet steg vi om bord på British Airways som skulle ta oss over dammen til London. Også dette gikk bra, og vi landet faktisk i London før tiden. Som ”velvante” reisende hadde vi sett med skrekk på Heathrow terminal 5, en av verdens travleste flyplasser. Inne på terminalen så vi noe forskrekket at det sto ”GO TO GATE” på vår flight og rushet av gårde, det vil si både til beins og via metroen. Vi rakk også her og springe gjennom noen butikker slik at Guro fikk shampoo og balsam og Sarah fikk sine pain killers til utrolige 0,44 £, en norsk femmer. Vi hamstret også vann, også det til en billig penge til den lange flyturen. Vel fremme ved gaten så vi at vi var de første som ankom, foruten vaskepersonalet da og en hyggelig beskjed ” pleace wait”.
Boing 747-400, verdens nest største passasjerfly skulle ta oss på reisen til New Delhi. Det var et annet syn en norske passasjerfly. En trapp til flyets andre etasje og soveplasser var det som møtte oss, men våre sitteplasser var ikke så luksuriøse. Kanskje 20 små centimeter til beina og 9 seter i bredden gjorde reisen behagelig for de under 160 ( Caroline og inderne), mens Sara og Guro fikk det noe mer ukomfortabelt. Men til glede for oss alle hadde fikk vi god service, 2000 filmer/underholdningsenheter og velge mellom og fri tilgang på mat og alkohol var til glede for både oss og de andre reisende. Flymaten var også velsmakende for en gangs skyld.
Det første møte med India var en milevis lang kø for godkjenning av pass og visum, 100 % manuelt. Etter 90 min i kø bar det til bagasjebåndet for å finne sekkene våre, men siden vi hadde stått i kø veldig lenge var sekkene stuet til side så de fant vi henslengt i et hjørne av ankomsthallen. Alt like helt.
De første inderne vi stiftet bekjentskap med var pre-paid taxi sjåførene, en gjeng halv gale mannfolk som bokstavelig talt sloss om kunder og geleidet oss i alle retninger for å få oss til å kjøre nettopp deres gamle, skrøpelige og skitne taxi. Sekkene våre ble kastet i bagasjerommet og vi dyttet inn i baksetet før det bar av gårde. Vi forlot flyplassen i en taxi med sjåfør og tolk og etter hvert kom det frem at de overhode ikke visste hvor hotellet var, så de kom opp med den brilliante ideen og kjøre innom et turistkontor på veien, men som i følge min retningssans ikke lå på veien i det hele og det store. Her fikk vi heldigvis den hjelpen vi trengte og vi ble kjørt til hotellet. Prinsippet i trafikken her er veldig enkelt, kjør og unngå å bli påkjørt.
Hotellet er bra. Vi har 3 enkeltrom som egentlig er dobeltrom. Personalet er veldig hjelpsomme og hyggelige. Men også her finnes mygg og kakelakker.
Etter at vi hadde dusjet og sovet ut gikk vi en liten runde i kvartalet, men da vi ble kraftig beglodd tok vi ryckshaw (liten åpen taxi med tre hjul) til Delhi Hatt, et marked et par km fra hotellet. Her gikk det unna, bånn gass både i eget og motsatt kjørefelt.. Og vi var fremme på et svosj. På markedet som skulle inneholde restauranter traff vi på mange slitsomme selgere som skulle selge alt i regnbuens farger. Noen var også ganske hyggelige slik som vår venn fra Kashmir som solgte meg (Caroline) et sjal og skulle vise oss mange måter, spesielt den muslimske måten og bære dette sjalet på. De restaurantene som var på markedet kan vel ikke sies og være av rang så vi dro til byen for og spise på en bedre restaurant.
Inne i byen ble vi møtt av en litt morrsom skopusser. Siden alle hadde åpne sandaler takket vi pent nei på spørsmålet om skopuss. Hans umiddelbare reaksjon var og kaste en klatt med ”dritt” på sandalen til Sarah for så å tilby seg og pusse det av mot betaling. Dritten var for øvrig en gressblanding med diareekonsistens.
Vi fant til slutt vårt mål for turen, restaurant med ok mat. Den het United Coffe House og hadde god mat til en billig penge. Jeg spiste lammekjøtt i noe som kunne ligne fårikål uten kål, Guro spiste et veldig sterk hvitløkslam og Sarah spiste kylling og nudler. Etter og ha inntatt måltidet som vi ikke greide og spise opp gikk turen tilbake til hotellet hvor vi nå sitter og spiser godteri og skriver dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar